Det er primært utslippene av karbondioksid (CO2) som reguleres gjennom klimakvoter, samt utslipp av lystgass (N20) fra salpetersyreproduksjon og utslipp av perfluorkarboner (PFK) fra aluminiumsproduksjon. De kvotepliktige må hvert år innlevere kvoter for utslippene sine.

Kvoter er et virkemiddel for å redusere utslipp av klimagasser. Systemet fungerer på den måten at myndighetene fastsetter hvor store utslipp de kvotepliktige samlet sett kan ha. Det gjøres tilgjengelig et antall klimakvoter som tilsvarer dette totalutslippet. Noen av disse kvotene tildeles vederlagsfritt til den kvotepliktige virksomheten eller luftfartøysoperatøren, mens den kvotepliktige må kjøpe resten av kvotene. De kvotepliktige kan kjøpe og selge kvoter seg imellom, ettersom om de har kvoter til overs (f.eks. fordi de har gjennomført tiltak som reduserer utslippene) eller trenger flere kvoter (f.eks. fordi de ikke har redusert sine egne utslipp).
 
Norge er en del av EUs kvotesystem, så total kvotemengde fastsettes på europeisk nivå, og norske virksomheter kan handle kvoter med industri i hele Europa. Dette gjør at utslippsutviklingen for kvotepliktig industri må ses for Europa samlet sett for å vurdere effekten av virkemiddelet.